Krig!

Det har ikke vært store tvilen om at verden er et farlig, utrygt og uforutsigbart sted å være på! Det meldes om dommedager i hytt og gevær, naturkatastrofer skyller over oss ubønnhørlig og understreker vår manglende makt og sin uovervinnelige storhet. Men som regel ser vi mest om det på fjernsynet, du vet den «lille» boksen som henger på veggen og holder oss opplyst på alt som skjer fra nordre poler til dresskledde pingviner i sør. Tenk det, vi trenger ikke vandre dørstokkmila en gang, før vi har vært gjennom hele sulamitten selv. Alt helvette er plassert imellom fire vegger og sprutes ut av skjermen og gjennom heftige surroundanlegg! Krriiise! Setter på radioen og morgensendingen, ogdet første jeg får servert midt under frokosten er historier om skolebarn som blir knivstukket og fortapte sjeler som fordufter ut i det store intet som fordampet vann i en brennende het solsteik.

Jeg kan berette at denne fredag, intet unntak! Voknet til at 3. verdenskrig hadde brutt ut i skallen min. Det kjentes ut som om Hitler og resten av nazi-følget hadde tatt inn i kraniet i den ville tro om at hjernen min var jøde, og at natten hadde skrudd tilbake all fornuft til et 40-tallets menneskesyn. Det herjes og hamres, og jaggu kan ikke jeg fortelle hva jeg gjorde for å gjøre dem forbanna! Ute er det ihvertfall krig. Før vekkerklokka i det hele tatt fikk trekt pusten for å fortelle denne trøtte sjel at det var «ny dag!», ble jeg vekt av et makan til leven. Fra gjennom mine heftige lydisolerte vegger høres lyden av vegarbeid som lett kunne forveksles med lyden av hensynsløse maskingevær, store tunge kjøretøy som durer gjennom trange, folksomme gatepassasjer. Ambulanser som febrilsk farer fram og tilbake, politibiler som hyler vilt og baner veg i hui og hast. Dunking i vegger som kunne minne om bomber i den andre enden av bygget, og en sabla irriterende tikkende klokke som overdøver ALT! Er det en bombe i dette rommet også? Jeg hører rop fra ville menn på gata som skriker til hverandre om gudene vet hva. Taxisjofører som tuter verre enn verst. Det er nesten så en skulle tro de hadde teipet inn hornet med gaffa-teip. Det smeller i dører ute i gangen. Hvitgråe jegerfly passerer panoramavinduet mitt bestemt og selvsikkert i sin ferd mot et eller annet, fly av typen «White Birdies: Måke Edition», og jeg skal fortelle det – at sannelig har disse nådeløse jegerne latt sitt sinne og sin frustrasjon gå utover vindusglasset mitt, der de med presisjon har plassert en hvit klasebombe MIDT i utsiktsposten. Vanskelig er det å si hva det er med denne siste fredag i august mnd. Kanskje ligger det noe i disse dommedagsprofetiene allikevel? Uansett, hva enn denne dagen måtte bringe idet jeg hopper inn i mine velbrukte, hvite Converse og vandrer ut i denne elleville stormen, er jeg godt utrustet klar og berett for kamp! Bring it on, Oslo og gærne tilstander! 

Ikke mer enn et smil

Det var onsdag! Onsdag kveld i Oslo by, og etter en lang dag i småklamme og trange lokaler i Christian Kroghs gt. 2 var det nå på høy tid å vende snuten hjemover. Men ruta ble denne dag lagt til en liten omveg idet jeg hadde en melkehylle å fylle i mitt meterhøye kjøleskap. Denne melkehyllen er i og for seg ganske skrøpelig.. For hver gang jeg napper tak i kjøleskapsdøra og omhyggelig bøyer meg ned for å rekke ned til det, velter det mat ut! Jeg skulle gjerne fortalt at dette var fordi det var så alt for fullt der inne, og at det bugnet av ferske råvarer, friske grønnsaker, eksotiske pålegger og et berg med nugatti – men det var ikke verre enn at den sabla melka ramla ut IGJEN! Den kanten som skal holde den på plass er ikke høyere enn en uslen dørlist.. Stort irritasjonsmoment! MEN – nå var det ikke det historien handlet om! Jeg skulle handle melk – på Kiwi, vel og merke. Det som forundret meg ved dette butikkbesøket var den mørke herremann bak kassaapparatet igjen. Denne gangen rettet ikke frustrasjonen seg mot en følelse av at alt skulle gå i slow-motion under travle omstendigheter. Det var ikke verre enn at herremannen ikke hilste. Ikke noe «Hei». Ikke noe «det blir x antall kr». Ikke noe «Ska´re værra kassalapp?» Ikke noe «Ja, ska´ru ha påsa eller ikke?». Jeg har aldri tenkt over det før. Heller har tankene mine vært: «Ja, greit at du skal være hyggelig liksom, men jeg gidder ikke svare deg for jeg har en dårlig dag!» Eller noe som: «Slutt å glis du´a, verden er ikke såå perfekt!» Men har liksom alltid kunnet tenkt dette, uten å tenkt mer over at det var dette jeg tenkte. For herremennene og fruekvinnene har alltid sagt «Hei» og «Det blir fleskepris for lite tilbake, her er kassalappen som konstaterer det!» og så har de rakt den opp i trynet mitt mot min egen vilje, og påprakket meg en unødvendig handlepose som de tilfeldigvis skulle finne på å kreve en ekstra krone for. Men denne gang ei. Denne gang skjedde det stikk motsatte. Intet «Hei», ingenting. Prøvde til og med å få øyenkontakt med denne hardtarbeidende. Etterhvert fikk jeg nesten litt sympati med ham. Tenkte at han måtte ha en utrolig kjip dag, eller at livet hans rett og slett var like trist som en tørr matpakkeskive bestående av en uke gammelt kneippbrød med tørr trønderfår på. Ikke akkurat noe som inspirerer i hverdagen! Så, etter å ha dratt et varmt og slitent visakort i en sulten kortterminal, dro jeg da hjem. Uten noe mer enn det. Tok melka mi i hånda. Ned i veska. Ut av køa. Hjem. Snudde meg og gløttet over skulderen idet jeg gikk, for å skue om herremannen dro en annen maske til neste kunde; tobarnsmoren som skulle handle koteletter og ertestuing. Men nei. Like blank som et hvitt ark. Like upreget som til meg. Dette fikk meg til å innse hvor mye det faktisk utgjør med intet mer enn et usselt smil. Et lite «Hei!» Kjente jeg ble så matt og smågrå til sinns idet jeg vandret ut skyvedørene til denne Kiwi-butikken. En tenker kanskje ikke over det der og da, men sannelig setter det forskjell på natt og dag! Kanskje du også burde si hei til noen? Gi et lite smil! Du vet aldri, kanskje forandrer det – for noen – en hel dag?

Smiiiiiiil!

Hilsen Nilsen

Brownies i teflonpanne!

Tror forresten jeg burde gjøre dette til en sånn alternativ krise-blogg for hjelpesløse hybelboere under primitive kår!

Dagens hybel-tips: Brownies i stekepanne!

Fikk sånn en fin en studentpose GRATIS på skolen i dag! Det er under studietider og økonomiske prøvelser man lærer seg å sette pris på slike finurlige overraskelser! Denne gledessprederen inneholdt alt fra tyggis, frokostblanding, anti-bac og tamponger til BROWNIESKAKERØRE! Fryd, gammen og jubel brøt ut av trønderlunger i Oslo by i dag! Helt til trønderlungene kom på.. søren, jeg har ikke noe bakeutstyr.. 😦 Da må man improvisere! Sjekket hyller og skap (for de var det så mange av!), og hva de skulle inneholde av relevant utstyr. Det eneste jeg kunne finne var en søt liten stekepanne iført teflon. Og heldig var jeg med at den var av teflon, for smør var det lite av i kjøleskapet! Hadde heller ingen stekespade, så skrapeutstyret bestod i en bittebitteliten teskje, kjøpt og betalt for 1kr i ei brukt-bu på Youngstorget! Studentenes startpakke og gratis kakerøre!!!Hva gjør man uten stekeform og komfyr? Joa – STEKEPANNE! 😀 På bestemors portable stekeplater! Gull verdt! Yum yum!Blir da bra detta!! Nei, kreativiteten seirer nok en gang!Nei, nå skal det koses! Jeg og´n Martin skal ta igjen for litt tapt fett fra den foregående uka! Havregrøten har vært hard mot oss! Iiih, varmt! Men dog, så inderlig fantastisk digg! Men nei, nå gidder jeg ikke blottlegge meg selv og mitt liv mer for dere! Skaff dere et eget liv! God natt!

Hun som kom for seint..

Hvorfor er det alltid slik at når du er på farten, har en god del å gjøre og ikke vandrer med en 4 meter bred margin med tid i baklomma, så er det KØ PÅ REMA!? En stuslig lørdagsformiddag eller noe i den dur, kan jeg finne på å gå meg en tur for å handle inn ukens literkartong med skummet melk, du vet de hvite høye med søt rosa skrift! «Kjerringmelka» som jeg liker å kalle det. Da er det så fantastisk lite med trafikk bak kassaapparatet. Den mørkhårede herremann som så pent betjener denne kassen skulle kunne ha god tid til å lakke negler, ta permanent i håret og steke opp omelett til en hel barneskole, uten at dette skulle hefte ham i å plikte sine oppgaver. En skulle tro resten av verden enten hadde blitt jøder og landet i fasten, funnet ut at det var mulig å leve på luft og kjærlighet, eller at hele gjengen rett og slett hadde tatt til sunn fornuft, dratt med fleskebussen til Sverige og inntatt Konsum for å frotse inn matrasjoner for et helt år! Men på en mandag, sånn ca midt i mellom alt annet som skal skje, rundt halv5-tiden på ettermiddagen.. da skal liksom ALLE handle SÅ SINNSYKT SAMTIDIG! Skulle liksom bare løpe sånn kjapt ned fra øvingslokalene for å raske med meg ett stk Skyr m. Müsli.. (som tidligere nevnt, uten mat og drikke duger helten dårlig!) Løp som en helt ned de små sleipe trappetrinnene fra 4. etasje i Christian Kroghs gt. 2, risikerte liv og helse for ikke å tjene opp til ryktet som: «Hun som alltid kommer for seint til øving.» Spradet mellom biler på rød mann for så å kaste sjel og kropp inn i ei skyve-glassdør som åpnet seg akkurat litt for seint til at det skulle gå glatt som tang. Med hånden på en verkende skulder løper jeg inn, gjennom grindene, forbi små barn i godteriavdelingen, sneier noen eldre fruer ved bakeseksjonen og retter kursen mot fryseavdelingen og kjøleskapene. Napper ut denne Skyr´en (med skogsbærsmak vel å merke), tørker diskré noen trillende dråper av salt kroppsveske fra tinningen i panna med neven og tar så en helomvending. Kassen er rett fram, og i utgangspunktet hadde jeg gode forutsetninger for å klare dette. Helt til jeg så.. – EI LATTERLIG LANG KØ! Uten noe annet valg stiller jeg meg i den ene av de to køene, i håp om at dette var den som ville behandle stoppeklokken med vennlighet og forståelse. Men selvfølgelig.. Det er noe feil med kassa! Fru Andersen får ikke Visa-kortet til å funke! Herr produktiv-Pappa med elleve barn på sleng skulle fylle fem fulle handlekurver! Han som skulle kjøpe potetgull mister alle myntene på gulvet! Barnehagetanten skulle handle med barnehagekontoen og brukte tre århundre på å skrive under på kvitteringen! Herr Kjøttmeis skulle plutselig ikke ha rødkål allikevel, så han måtte løpe for å bytte i surkål! Det er noe feil med kassen igjen! UNIVERSET VIL MEG VONDT! Jeg vil ikke mer! Det blir for mye! Etterhvert, når det føles ut som om hele ungdommen har gått tapt i kassakø, kan jeg begynne å telle grå hår. Det er fremdeles et stykke igjen! Noen av de grå hårene faller på bakken.. jeg plukker dem opp og strikker en genser av dem! Selger genseren til en svensk student som står i den andre køen! Tjener fett! MEN DET HJELPER IKKE PÅ TIDEN! Etter mye om og men, kom jeg omsider frem. Slengte denne lille boksen i trynet på den mørkhårede herremann med navneskiltet som i stedet for «Mr.Effektiv» tydet «Opplæring!» Gav klart og tydelig hint om at jeg ville at det skulle gå fort. Han beep´er inn varen. DET ER NOE FEIL MED KASSEN!  Og jeg bliiiiiiiir så lei! Men jeg skal vel ikke klage. Fins da de som har det verre.. Fattige barn i Afrika.. Rumenere.. Demente.. Kreftpasienter.. Sunnmøringer.. I allefall, to make a short story long – det endte opp med at jeg kom 10 min for seint til denne vel så planlagte bandøvelsen. Sitter igjen med et stort svart stempel plassert midt i panna med avtrykket «Hun som kom for seint!»

Jeg velger å la denne frustrasjonen prelle av mitt skinn, nå som hele kvelden er over og nattetimene med stormskritt nærmer seg, for å ta meg med inn i drømmeverdener og bort fra alt av dårlig karma og onde skjebner. Jeg og samboern nyter et par levende lys,en utrolig irriterende tikkende klokke på veggen og synger kveldsvalsen inn. Det lages søt musikk på Anker! Han heter forresten Martin, og er mitt livs store kjærlighet! 

Hilsen Nilsen