19 tekopper, 3 doruller og en Kiwi-pose full av snytepapir

Det  var en sen septemberaften. Høsten hadde gjort mandagen mørk og lummer, og en kunne ane et hint av snø i den kalde septemberlufta, som stille hvisket om skiftende årstider og at kalenderen snikende marsjerer inn mot vinterhalvåret og mørkenetter! Som norsk nordmann i Norges nordeuropeiske, nordiske, norske klima er det ikke til å unngå det faktum – at om en skal være så heldig å få overvære en sommers måneder, må en få med de påfølgende høst- og vintermånedene på kjøpet. Her er det ikke bare bare å si nei takk til kassadamen og be om å få slippe september, oktober, november, desember, januar, februar og mars. Alle disse kommer i forseglet forpakning, og ærlig talt. Har du noen gang kunnet åpnet en pakke med wienerpølser, tatt ut en og en halv, for så å gå til kassen å si at du bare vil kjøpe denne andelen av det totale, og ikke mer? Nei. Slik fungerer det ikke. Og slik fungerer det heller ikke med årets 365 dager. Skal du ha noen, må du finne deg i å pløye gjennom alle. Eller, forsåvidt.. du har jo muligheten til å takke for deg etter det ønskede antallet dager og banke på perleporten å høre om du får unslippe resten ved å entre den dørstokkmila, og sette deg ned for et slag sjakk med engelen Gabriel og Elvis. Men da vil du heller aldri få flere. Alt eller ingenting, kjære vene! Så enkelt er det! 

Det som er en smule finurlig med denne tida på året – når fuglene trekker sør, bjørkeløvet gulner og gir tapt mot tyngdekraften, grønt gress blir dekt med gule og røde blad, fjellet blir fargelagt i et fargerikt teppe av mose og lyng, stjernehimmelen titter frem og gir astronomer mer mat og føde idet de skal skrive urealistiske horoskop for folk med fritidsproblemer, Rimi´n reaklamerer for billig fårikål og vi ser nettartikler om hvor lenge det er igjen til julebrusen står for tur i butikkhyllene – er at folk som regel blir.. sjuk! Sjuk og uggen! Urvene og snufsete! Slimete og gørrete! Det holder ikke med at løvet blir rødt.. men nesene blir røde, og kroppens immunforsvar tar en plutselig veldig forsinket sommerferie, takker for seg, og kommer ikke tilbake igjen før innpåslitne dørselgere i adventsånd ringer på den dørklokka du aldri skulle aktivert og spør om du vil støtte humanetisk forbund, og du MÅ ha energi til å fortelle inntrengerne at du vil være i fred og beholde førjulsånden i GOD ånd!

Personlig har jeg alltid vært veldig glad i høsten. Så mange fine farger. Så vakker en himmelvelving. Nordlyset. Det er så fantastisk godt å endelig kunne tulle store, tykke skjerf rundt halsen og koste støv fra den anorakken en arva fra far, med sånn en uhørt pelskrage på.. og brette føtter og tær inn i selbu-sokker som bestemødre strikka til deg, dog alt for store, i sin ville tro om at du hadde en fotstørrelse på 53 eller no´! Igjen til tross for hennes kunnskaper om at ditt østrogennivå var så høyt at du selv ble underlagt kategorien «jente/dame». Ullgensere pakkes frem, og høytiden for kakao slår inn! Kremsalget i butikkene øker, og overfladiske fisefine frognerjenter begynner å smake på mat, fordi de har fått sommerlønna og kan betale nerdene i klassen til å regne ut for seg at det er nok antall måneder igjen til neste bikinisesong , til at de kan bruke kjeften til annet enn posing og klining, med god samvittighet. Kroppen skal få næring. Men bare frem til januar. For da skal juleribba bort fra hofta og pepperkakehuset skal brennes vekk!

Joda høsten er flott den! Hadde jeg bare ikke blitt sjuk!!!!

Nå har jeg sliti på sengemadrassen i 4 dager, og svetta ut nok kroppsveske til å kunne danne en innsjø på samme volum med Mjøsa. Dagene har vært ensomme, på en tom hybel uten romkamerater eller innpåslitne mødre til å stryke en over panna og komme med varm melk og honning på senga til en stakkar krøpling, som var for svimmel til å reise seg selv. Skallen har vært prega av skallebank. Det er nesten så jeg kan si at jeg nå vet hvordan dub step FØLES, uten at det høres – om en hadde meislet sub´en inn i kraniet. Magepartiet har omfavnet en nyoppdaget six-pack, som resultat etter rapide hosteanfall og forsøk på å få alle involler.. UT av kropp og sjel! Det kjennes ut som om halsen har blitt voldtatt av en rusten motorsag, og jeg har nyset og hostet på meg ribbeinsbrudd! Huden min er like gul og gusten som en sitron på sitroners eldrehjem. En dag kunne loggføres med 19 tekopper, 3 doruller og en Kiwi-pose full av snytepapir. For øyeblikket kjennes det ut som om hjernen er på veg ut av nesa, og med det kan jeg konstatere at jeg har en STOR hjerne! Trenger ikke brette opp laptopen, logge inn på mensa.no og ta IQ-tester for å skjønne at det er der Nilsen hører hjemme. Enten det, eller så har Niagara Falls bestemt seg for å munne ut av nye elveutløp, i dette tilfellet – mine to ansiktssentrerte nesebor. Nei, livet har vært hardt de siste dagene. Derav den manglende aktiviteten her på bloggen også! Kan ikke gjøre annet enn å beklage! Kreativiteten sviktet i takt med armer og bein, og la seg til hvile foran en mac-skjerm som har blitt flittig brukt til å ta igjen tapt tid med dårlige sitcom-serier og Disneyfilmer på russisk. 

Håper på snart å komme sterkt tilbake, like sterkt som en fisherman´s friend en morgen etter en aften med det litt for hyggelige lag.. – og i mellomtiden samler jeg sympati gjennom sosiale medier. Tar gjerne også imot tips mot snufsen nese, sår hals og et hode fullt av overanstrengte lemen som sprenges som små loddene atombomber i dyreformat. De kan du enten legge igjen i kommentarfeltet under, eller sende via sneglemail sammen med en sjokoladeplate!

Føler jeg har vært syk lenge nok nå, men velger å se lyst på det hele med denne sykdommen. Hvis den er langvarig, kan den ikke være alvorlig.. og hvis den er alvorlig, kan den ikke være langvarig.

Kom på besøk den som vil, så skal jeg smitte deg! Dermed kan vi lide i lag og tenke på at vi ihvertfall ikke skal dø enda! Nei, vi skal pine før den tid! Dommedag i 2012 du liksom.. Hadde jeg ikke hatt influensa så! Nei, verden er trygg enda!

Hilsen Nilsen

Fartsdump på to føtter med ManU-trøye og svensk akksent

Oslo er en stor by! Oslo er en bitteliten by! Også er den sånn midt på treet! Alt er etter hva du sammenlikner det med. Med innoverbart, skinnvesten godt plassert på den fineste hengeren i skapet, en egen spotify-konto dedikert til kun Bjarne Brøndbo, kasseroller som brukes til alt annet enn matlaging og kokkelering, og en forkjærlighet for «eksotisk» kaffe på små, flate aliminiumslerker (eventuelt Imsdal-flaske).. kan jeg med hånda på blodpumpa erklære meg selv vassekte trønder! Og med Pilegrimsleden´s endepunkt som utgangspunkt, blir Oslo en del større, om nåværende lokasjon og hjembyen skulle tas til sammenlikning. Det blir litt som.. appelsin mot plomme. Ananas mot en umoden fersken. Eller en hel dyrepark kontra hjemmet til en dame som bare er veldig glad i katter. Ei sånn ei med veldig fargerikt klesskap, en god del uortodokse hatter med litt for mye fjær på, som aldri fikk seg ordentlig med kar, og dermed slet litt med å få reprodusert sine katteelskende gener – for så å kompensere dette med nettopp – katter! Men ja, for ikke å spore helt av – Oslo er altså appelsinen. Tronheim er plommen! Du har kanskje hørt den låta med Knutsen & Ludvigsen som går: «Eg ve te Bergen, ve te Bergen med det samme. Der har eg det som fisken i vannet..»? Tekststrofene gikk ikke sånn vettu. Det var heller noe som: «Eg ve te Trrrondheim, ve te Trrrondheim med det samme! Der har eg det som plommen i egget..» – på bergensk-dialekt, vel og merke. Med veldig skarrende og trykkbetonte r´er! Mest for å simulere det at til og med en fortvilt bergenser skulle ønske seg til Olav Den Helliges´sognested. Men altså Oslo ja.. koslig by det. Har opplevd verre. Morsomt med mange forskjellige homo sapiens pakka inn mellom høye murbygg og inn i overfylte trikkekartonger. Skal ikke legge skjul på at denne staden byr på eksotiske miljø som står til inspirasjon for en ønskelig produktiv låtskiver/skribent som daglig søker nye impulser, og at Nidar-sjokoladen stammer fra et mer «stabilt» og roligere miljø. Dette gir hovedstaden vår noen fordeler på pro/con-lista, men vi har ETT problem!!

Jeg hadde etter 3 sammenlenkede timer, innelåst på ett og samme øvingsrom med intet annet selskap enn en tambourin og en spilleliste på Spotify, satt snuten mot Meny´s matmekka – pløyd rulletrapper og dyttet meg ned i et folkehav av alt for mange mennesker med alt for god tid, nede i kjelleretasjen på Oslo City. Du skjønner.. jeg har en liten hobbit boende på innsiden av magesekken min.. en sånn en med stor nese, rød topplue, et hode som definitivt ikke er proporsjonalt med resten av kroppen, og ører som flagrer når den lille kroppens blodtrykk stiger og iveren etter noe står i! Om matinntaket ikke stiller til hobbitens krav, kan den finne på å hisse seg opp.. tenne fakkelen, fyre flammen og sette ukvessede negler på spisse fingertupper, inn i kjøttet på veggene på magesekken min, og dra labbene nedover fra øverst til nederst.. hardt og nådeløst, for å informere og ikke etterlate noen tvil om at bikkja må fóres! Også flagrer den med ørene, urolig.. som en hund med tourettes eller en rødhåret asiater med ADHD under sterk påvirkning av speed, med konstant sukkerinntak på intravenøsen! Det var ingen tvil om at jeg måtte ha noe føde! Og det måtte komme gjennom utveksling av penger gjennom bom´en på utgangspartiet til denne Meny-sjappa, med tanke på at det lille kjøleskapet som står presset inn under klesskapet på Anker (på str med en skoeske beregnet på små lakk-sko for spedbarn), ikke inneholdt annet enn 1,5 dl skummet melk og en halv pakke med frokostblanding. Alt dette har forsåvidt ingenting med det nevnte «problemet» å gjøre, så skal prøve å fremskynde hele historien, for at du ikke skal gi opp story´en før konklusjonen er i syne.. Eventuelt dø av alderdom, fordi din estimerte levetid ikke samsvarte med den tiden du ville bruke på å lese ferdig dette innlegget.

Hadde gjort meg ferdig på butikken. Svidd av et par hundrelapper og fått opparbeidet fattigdomsfølelsen etter en helg hjemme hos mor og far og økonomisk bekymringsløshet, en helg med fullt kjøleskap. Klatret opp fjellvegger av rulletrapper og trege folkestrømmer, fra kjellerhølet og ut i dagslys.. for så å traske Hausmannsgata hjem mot hybelhula. Tok telefonen opp fra lomma for å svare et knippe oppmerksomhetssyke mennesker som hadde tekstet meg uasklige og meningsløse sms, idet føttene mine brakte meg nærmere bokomplekset.. steg for steg. Meter for meter. Et dundrende hodepine-preget hode bekket seg tungt og slapt ned mot mobilskjermen og satset på at resten av kroppen skulle navigere seg fram gjennom alternative sanseinntrykk, intuisjon og andre behjelpelige superkrefter. Satte liten til en underbevisst retningssans, og krysset tær og øreflipper på at dette skulle gå heeelt fint. Dog ikke fingrene. Skulle bli vanskelig å skrive sms med kryssede fingre, vel. Idet jeg levde meg inn i en egen verden der jeg tekstet, utviklet vannblemmer på overaktive fingertupper og sopte inn stråling fra en «strålende» android-sak i håp om en dag å dø av kreft, hadde jeg glemt resten av verden rundt meg, og kunne ikke engang ense hva som skulle finne på å skje i omgivelsene rundt bobla mi. Riktig nok stoppet jeg på røde blinkende seigmenn, dansende på høye lakrispåler ved veiskiller og partylyskryss.. dette gikk liksom litt på autopilot. Med Celine Dion pressa inn i øreganger, sikker på at dette skulle tette nok for at ørevoks og andre ulumskheter ikke skulle finne vegen ut av skallen, gikk jeg altså og fantaserte for meg selv. Ante fred og ingen fare. Livet var en eneste ballade og jeg var «All By Myself». Helt fantastisk deilig. Så rolig! Så koslig! Så idyllisk og fredlig helt til.. DUNK! Jeg kliner til oppi ryggen på en eller annen høy, svensk, blond fyr med Man-U trøye som hadde bestemt seg for å stoppe – MIDT I GATA! Dette er det verste jeg veit! Celine Dion falt forsvarsløs ut av ørene, bobla sprakk, og en verden preget av fred og harmoni ble vekt av virkelighetens mindre romantiske tilstander. Det som bare noen minutter før kunne kategoriseres som en rolig og stabil Puls skulle snart heller si opp medlemsskapet sitt her, og bli medlem av «Klikko Puls». Jeg kjente frustrasjonen bre seg fra indre kjerner og de innerste organer til de ytterste neglespisser! Helt ut til hårtuppene! Helt til hårtuppene til dama ved busskuret 5 m bak, hun med lilla hijab og Kiwi-bærepose. I stedet for å sette baken i gir og høyne tempoet etter oppstoppet, snur han seg! Vrir sakte men sikkert hele fjøla om, og stopper opp! Ser på meg! Jeg står der som et småforundra kre med to stk ørepropper dinglende ned mot asfalten, som ufrivillig julepynt 3 mnd på forskudd, eller veldig nymoderne it-smykker. Han ser på meg! Rett inn i bilkket  mitt med sine blå, uskyldige øyne som i seg selv kunne fortelle hvor utrolig lei seg han var for at dette hadde hendt. Til tross for dette røpende blikket, gapte han.. åpnet kjeften og satte i jobb sine svenske stemmebånd som om litt skulle legge iveg: «Oschäkta! (aner ikke hvordan det skrives) Jag är lessen! Gikk det bra?» Med en fløyelsmyk og mild stemme som i utgangspunktet kunne ha balsamert enhver hodepine, beklaget han seg på det dypeste og ytret sin godvilje. Helt fantastisk er det faktum at det fins herremenn der ute som bruker tid og energi på å beklage seg for sånne ting. Men alikevel – det eneste jeg kunne tenke der og da var.. MEN POKKER! DU KAN IKKE STOPPE MIDT I GATA! HA DEG UT AV VEGEN, BØLLE! JEG SKAL FORBI! STIKK AAAAV! Dette var tanker jeg holdt for meg selv, men som runget høyt inne i kraniet mitt, med den bredeste trønderske dialekt du bare kunne tenke deg. Mannen var i og for seg hyggelig, men det DREIT jeg i der og da! Jeg var sliten! Ville hjem! Hadde ikke tid!

Enhver psykiater som skulle fått nyss i slike reaksjoner hadde vel om ikke usannsynlig tvangsinnlagt meg inn på Haukåsen med umiddelbar reaksjon. Heldigvis har jeg ingen sånne på nakken (enda), så sitter fremdeles trygt og godt i hula mi. Spørs om jeg begynner å bli smålig påvirket av Oslo-mannen-i-gata. Har uten selv å merke det adoptert den kalde skulderen og den overlegne holdningen som jeg før har kastet kalde ord og uttalelser om. Hadde jeg da, uten selv å ane det, omdiskutert mitt fremtidige jeg?

Hele tiden frem til nå hadde jeg sett på dette som et bekymringsverdig, skjemmelig byfenomen forbeholdt innfødte «natives» som ikke kunne unngå å bli skånet for denne kulturen gjennom oppveksten, og som noe jeg selv ville ta stor avstand fra. Men etterhvert virker det som om det skal være vanskelig å unngå å følge strømmen. Go with the flow. Deliver with the river.. (kan man si det?) Mener at jeg egentlig er ganske sta på mitt, men er jeg i ferd med å gi etter. Er det umulig å skånes for slike innflytelser og påvirkninger. Som den bygdatausa jeg alltid har vært skulle jeg ta med meg mine normer og misjonere for en bedre hverdag og bedre holdninger her i byen, men er det en lost case? På en skala fra 1 til Diplom-Is, hvor sta må du være for ikke å stivne i skulderpartiet?

Mor, Far, hva skal det bli av dattera deres? Kom å dra meg hjem, før jeg blir gjennomført drittsekk! Før det er for sent! Før jeg mister bakke-kontakten. Se, snart letter jeg! Up, up in the air, web! Kriiise!

Ja, dette bildet var litt random/tilfeldig.. Men det ble så mye tekst, og måtte kompensere med noe med litt farge på. Tar det ikke så tungt..

Med slike spm surrende rundt om i toppetasjen, velger jeg å sove på tanken – og sier med det god natt! Klokka er alt for mye, og det popper opp meldinger på facebook-chatten om at små barn må legge seg. Føler meg truffet og slukker nattlampa! Håper du får en fin natt, eventuelt en fin start på dagen om du ikke leser dette innlegget før i morgen tidlig (tirsdag).

Hilsen Nilsen

Hvorfor pryder ikke Nilsen Se & Hør´s forsider?

Jeg står opp tidlig, hver dag. Selv om jeg starter sent. Sånn ca 2 1/2 time før skoledagen går i anmarsj, for å rekke å gjøre essensielle ting som vil hjelpe meg gjennom en ellers så hard hverdag. Ukens 7 x 24 timer byr på nok utfordringer fra før av, så da gjelder det å stille godt forberedt på hva enn som måtte komme meg i møte, med rustning og krigsmaske på! Denne rustningen varierer fra dag til dag. Guri, så lett det måtte være tilbake i de gamleste av de gamle dager, da de ikke hadde mer enn én rustning å bære – hver en soldat som skulle ut i strider og surt vær. I motsetning til dem disponerer jeg personlig ca. 45 min av disse totalt.. seksti ganger to.. hundreogtj.. pluss..  – 150 minuttene(!!) på å velge uniform. Skal jeg utruste meg med dongeribukse? Shorts og tights? Skal underdelen akkomagnemeres av rutete flanellskjorte eller en totally awesome pullover? Hvilke smykker og jewelleries? Så mange valg, så mye å velge! Så vanskelige valg, så vanskelig å svelge! Asså, skal jeg kjøre laidback stil, eller er det dagen for å trippe på offensiven? Deretter kommer påfølgende 75 minutter med hairdo og makeup! Her er det mange poster å fare igjennom! Først skal mitt evig så vakre ansikt renses med uttallige kostbare skyllemidler, bestilt på nett og fraktet via sneglemail på silkeputer gjennom sjø, land og mang en strand, forbi den gamle mann, fra de fjerne eksotiske destinasjoner. Jo lengre de farer, jo bedre er disse varer! Jo mer jeg betaler, jo mer de behager! Det er det de sier. SÅ – da sier jeg det også! Koster ikke mye for ingenting! Det koster ikke ingenting for mye! Når dette er gjennomført skal jeg rasere hele trynet med å klisse på et halvmeter tjukt lag med klissete kliss slik at ingen ser hvordan jeg egentlig ser ut! Det ville blitt for klisjé! Om du lurer kjører jeg på med sparkel av typen Herbol Universalsparkel, også blir jeg sponset med maling fra Lady. Kommer som regel i 10l-spann. Regner det mye ute kan det hende jeg finner på å kjøre Jotun Drygonell i stedet, alt etter luftfuktigheten. Dette er for å skåne mitt eget privatliv. Denne blogginga har gjort meg så anerkjent og ettetrakta, at om jeg skal ha mulighet til å gå gatelangs, ev spankulere ned til Jokeren for å handle inn Stratos, French Fries og annen slankekost, uten å bli angrepet av Se & Hørs paparazzier – eventuelt småivrige japanesiske turister som måtte komme skytende med ladde Canon´er, må jeg kunne ha muligheten til å kamuflere meg. Så jeg kamuflerer meg med mitt ekte jeg!  – slik som kjendiser gjør! Funker fjell! Ingen aner hvem jeg er. Alle sender bare stygge blikk! Perfekt! Akkurat slik jeg vil ha det! Det er derfor du aldri ser meg i ukeblader og magasiner heller. Jeg er sikker på at du har tenkt over tanken før. Om de jakter etter småtraurige og kjedelige ansikter som Tone Damli, Anne Kat Hærland og Jenny Jensen, hvorfor ikke Nilsen? Jo, fordi jeg liker å bevare mystikken ved mitt alias. Dette skaper mer nysjerrighet, og slik kan jeg effektivt holde liv i interessen ved meg selv for andre sjalu stalkere uten noe eget liv. Men nå har jeg ikke tid til å skrive mer.. legger skal skrapes og maska skal sparkles! Håper alle får en fantastisk så fin en dag, så kanskje vi ses på gata? Eller ikke? Who knows? Du vet jo ikke hvordan jeg egentlig ser ut! 😉

Hilsen Nilsen

Blog it up!

Nei, nå er´e på tide å leke ordentlig blogger her! Kan ikke drive med sånn politisk propaganda og annet samfunnsrelatert tull, når det fins så mye annet å ta for seg! Jeg skal nemlig på bad taste-party, og vil med dette dele med dere en haug med usaklige outfit-bilder av den superSTYGGE outfiten min! Er så bad! Aldri vært så stygg i hele mitt liv.. 

Eller ja, skal jeg være ærlig så føler jeg meg finere nå enn noen gang. Men den skyldes vel lite annet enn min forkjærlighet for 80tallets eksotiske stiler og hva den måtte medbringe! Vil forresten dedikere dette innlegget til Krabbechris som er på jobb i aften, og som jeg VET leser akkurat dette! Gledar meg til å sjå deg i kveld! Håper du er styggere enn meg! Er du ikke det, kan vi vel knapt kalle det et bad taste-party!

Her er forresten flatbrødet til´a mor! Var godt ja!!

Med dette vil jeg si GOOOOOOD FREEEEEDAG! Håper du kjeder deg!

Vent litt.. pappsen står bak ryggen min her og minner på en småforvirra blondine at det er lørdag, ikke fredag! Okei, potato potato. Eller som jeg liker å si poteto POTETO!

Samma ulla! Nå stikker jeg bort. Er allerede forsinka. Fashionably late, er det ikke noe som heter det?

Hilsen Nilsen