Når jeg blir stor skal jeg bli popkorn, sånn som AM!

Når jeg blir stor skal jeg bli popstjerne. Eller.. kanskje litt popkorn også? Som et lite frø skal jeg bare plutselig eksplodere og bli til noe mye større, noe som alle vil ha. Vel, altså jeg sikter jo selvfølgelig til musikken. Alle skulle ville ha en bit av musikken min.. det hadde vært fint. Kan stoppe der. Men ja, popstjerne ja. Plana er å bli stor.. ganske snart. Siden jeg faktisk har passert 20. Kan liksom ikke vente så mye lenger. Og med det, så kanskje neste år eller no? Bli superberømt og leve et turbulent liv frem til 2018, det året jeg fyller 27. Da skal jeg dø av en eller annen mystisk årsak, kanskje overdose? Kanskje ble jeg drept? Kanskje tok jeg mitt eget liv som følge av et trykkende press jeg aldri klarte å takle i den grad det burde bli taklet? Hvem vet.. – for så å bli enda mer berømt som en avdød og myteomspunnet stjerne som skulle vise seg å etterlate verden altfor tidlig med et stort tomt rom. Et rom som knapt kan fylles. Et par enorme sko, som du måtte være King Kong for å kunne i det hele tatt prøve å fylle. Og hvem er det som er King Kong, liksom? Nei nettopp. Ingen. Dermed vil jeg for alltid bli husket, fordi ingen kan ta min plass. Mitt sete vil bli inngjerdet og gjort om til en severdighet, fordi ingen er plassen verdig. Det er det jeg liker å tenke i allefall.. Det bor i mine drømmer. Over nattetimer, sent.. når jeg har senket pulsen og for døgnets timer har sovnet inn etter å ha telt x antall sauer. Men noen ganger våkner man jo óg da. Åpner øynene og står ansikt til ansikt med realiteten.

I går var jeg på en pub i Oslo, et utested navngitt Dirty Cow, sammen med en god venninde. På mandag gir de enhver spilleglad sjel muligheten til å utfolde seg selv, spytte ut hva enn de måtte finne på å bære rundt på av toner og ord. På slike eventer der det står fritt fram for hvem som blir tillatt total utfoldelse, har det en tendens til å bli servert mye hummer og kanari. Hummer vil i dette tilfelle representere en haug med sinnsykt flinke sjeler som dukker opp fra intet. Som store popkornbiter som ble igjen i posen og aldri ble med ut i skåla for forsyning fra offentlighetens gribberi og sultne tunger. Noen imponerer så kraftig, og i slike stunder blir mine arrogante popstjernehæler kappet av og slengt vekk, hensynsløst, jeg blir dradd ned mot bakkenivåer igjen og sitter der atter en gang med hæleløse conversesko, lite høyere enn noen andre rundt meg. Virkeligheten kaller. For jeg begynner å tenke som så, at hvor mektig vanskelig det egentlig er å skulle komme seg gjennom, hvor enormt mange som vandrer gatelangs daglig og bærer på talent som i utgangspunktet kunne forbause en hel verden. Det er ikke alltid det holder med å være best, men ting baserer seg litt på tilfeldigheter og flaks. At man er på det rette sted til den rette tid. For noen er det også av den simple årsak at musikken står i fokus, og ikke berømmelsen. Med det så holder det med å være stamgjest og spille for lyttre ører på slike små steder. Det er ikke penger som er drivkraften. Ikke berømmelsen. Ikke den svære anerkjennelsen. Det er gleden i selve utførelsen der og da. Og det er slike som inspirerer meg. Det er slike som har forstått den virkelige verdien som ligger i musikk. Den inderliggende gleden. Ikke det overfladiske.

Igjen, når det er sagt.. så fins det også brente korn. Eventuelt de som ikke eksploderte i mikrobølgeovnen. Eller i kjelen, om en var av typen som poppet på gamlemåten. Det er de du helst ikke ville spise, men heller ville være foruten. For all del, alle må få gjøre det de ønsker og begjærer.. men hos noen individer kan man spotte en viss mangel på selvinnsikt som kanskje skraper dem litt i lakken. Men som sagt, her er det gleden ved selve utførelsen som er i mente der og da, så i det minste kan man si det er flott at vedkommende koser seg!

An-Magritt på One From The Heart @ Dirty Cow i Oslo

Men blant de førstnevnte vil jeg trekke frem min fantastisk fine flotte fjonge frøken strøken, An-Magritt Saksgård, som dreide av noen akkorder over vakker sang i går. Har nevnt henne her før, men syns hun er verdig en omgang til med omtale. Hun produserer fantastisk fin musikk, noe jeg velger å fremstille som balsam for øret. Har du floker på lager, skal hennes fløyelsmyke stemme snart få rettet ut både krøll og fjernet møll. Slenger med en video av hennes singel her: 

Du kan også se promovideoen hennes, liverelease fra Rockheim i Trondheim. Hun har jo liksom gitt ut plate og sånn da, vettu!AM_summertime_cover_RD bestillcd

I tillegg kan du sjekke ut hennes facebookside: An-Magritt og hjemmeside: http://www.an-magritt.net/

AM, du er sjukt god! Bare stå på, så vil du nå uante høyder. I mine øyne er du en fullverdig ferdigpoppet popkornbit! Den beste i posen!

Håper jeg også blir slik en popkorn bit en dag. Skal vite jeg står på mine converce og øyner opp til deg! kino_popkorn

Hilsen Nilsen

Vi knuste tusen dråper regn og fortalte tørre vister over nordmanndur..

Etter en lang og strabasiøs ferd fra skinneganger og glatte isbelagte plattformer nede ved det store klokketårnet bekledd i rødt neonlys, via rulletrapper og skyvedører, fra S til Oslo.. gjennom lyskryss, sprettende på tå mellom småagressive trafikkanter på gult varsel, hadde jeg endelig kommet meg inn i varmen. Fra bitende vinterluft og snøfjon og inn dit betong skjermer for hva enn naturen har å by på av vær og vind, uansett i  hvilken ende av skalaen vi skulle befinne oss. Inn dit tjukke gulnede, dog i utgangspunktet hvitmalte gipsvegger lukker deg inne til skjul og skjemme for nevnte bilister og befolkede gatestrøk, borte fra høyrøstede stemmer som informativt roper ut fra det store intet.. der vedkommende er umulig å lokalisere. Borte fra løpende dressmenn med stresskoffert på veg til det som ropte til avgang om få minutter. Inn i den store blokka, mot 11. Etterhvert som heisen satte i gang en summende motorikk og sakte men sikkert tok ivei mot himmelretninger og engleklang,og trosset alt som kunne kalles tyngdekraft, stod jeg der.. Ene og alene, med veska i den ene handa og nøkkelen i heftig angrepsposisjon i den andre. Begynte å tenke tilbake. Omgitt av nedtaggede vegger i en gammelrød heis med umiskjennnelige preg fra et 80-talls designeventyr (også preget av godt og vel 30 år uten noen form for oppgradering), vandret tankene tilbake dit. Tilbake, bort fra folkefulle fotgjengerfelt ikledd brungrå sørpe, klissete sørpe av det som en gang kom som beskjeden snø. Bort fra frostrøyk i lufta. Hvite skyer fra gap og trut. Skyer som kunne minne om en kolsbefengt masserøykers pustebesvær, under en av litt for mange sneiper. Bort fra narvesenkopper i rumenske fang og sprøytespisser, TIL en rolig atmosfære preget av høyere antall celciusgrader og tørrere brostener. Rene brostener. Brostener uten sprøytespisser og halvveis fordøyde kebabhauger i ekspandert form, preget av magesyre og en ramm omorganisering av ingredienser med henhold til utgangspunktet. Jeg erindret for meg selv, med et skeivt smil på skakke, et slikt et som Ari Behn tenderer til å smile med i øyeblikk der han uttaler seg om sine stoltheter. Nei, det var ikke noe galt med musklaturen i leppeparti og ansikt, men et slikt et skeivt et forekommer ofte i f.eks amerikanske sitcom-serier når fortiden kaller med bidler og minner, gjerne med blikket rettet mot en tankeboble som peker i samme retning som det skeive smilet. Helgen har brygget på det jeg nå kunne se tilbake på som minner. Hadde aldri vært der før. Byen var for meg en myte fremlagt i sagn på folkemunne. Et bilde tegnet gjennom lite mer enn media og andre menneskers beskrivelser. Hadde ikke veldig til forventninger. Men ble positivt overrasket. På mange vis. Oslo by er vår hovedstad og skal i forskjellige sammenhenger representere vår kjære nasjon. Og mange fine ting kan man legge ut om tigrenes grunn, men personlig vil jeg si at sprøytespisser, tigging og et mindretall av norskspråklig ordlegging falmer det norskes farger med noe som gjør byen mer anonym. Mer.. hummer og kanari enn nødvendigvis norsk. Men når toget rullet inn mot plattformen fredagsmorgen og jeg åpnet søvndøsige øyne for  dette nye stedet, tenkte jeg.. her er det! Stedet! Her kan jeg like meg. Jeg ble møtt av en blendende hvit sol som prydet en ellers så plettfri blå himmel. Den lå og hvilte til tross for en gryende dag, over et landskap av små trange gater i bakkeformater i stedet for det vannrette, gater som smøg seg gjennom alléer av gamle tregårder og byggverk som fortalte historier om det som en gang var. Tregårder som stritter imot dagens kalde og heller nakne rette designverk i bygningsarkitektur. Det var så lunt og godt. Så varmt. Så jovialt. Som trønder sverger jeg hyppig til det joviale og jordnære i stedet for steriliteten. En av de første jeg spottet på stasjonen hadde bart. Med det ellers så skallede hode, stakk barten seg fram som det eneste du med det første la merke til. Som en svær kaffeflekk på en hvit brudekjole. Bare på en positiv måte da.. for kaffeflekk på brudekjole assosieres vel kanskje mer med noe negativt. Og det var ikke intensjonen. Bart er kos! Koseoverdose. Tror lett jeg kunne fått overdosE av å kosE meg ihjel i denne byen. De kaller det oljebyen. For å bryte opp blant skarre R´er og heftige tonefall kunne en ense amerikanske dialekter fra dressbekledde menn på oppdrag, sendt fra oljebransjen. På et hjørne satt et vedkommende med et trekkspill i fanget og spilte norske folketoner. jeg hadde nesten glemt hvordan de låt, etter å ha blitt påtrengt mer av den østeuropeiske typen. Sistnevnte lyder også fint, ikke no med det. Men dette fremmet hjemmefølelsen. Dagen gikk med på kaffeslabberasering over inderlige konfektsjokolader hos Sjokoladepiken. Sømmelig akkompagnert av hyggelige samtaler med hyggelige individer.852061_10200250970173398_1624115761_o 729383_10200250970013394_1422335567_o Ved dessert ble vi servert sjøliv under høye seil over rolige bølger, med utsikt mot vakkert landskap. Flotte byfasader i en retning, vakker natur i form av øylandskap og fjell i motsatt. Jeg kunne lukte saltvannet. Kunne høre måkene tale sin sak over nabopram´en, der fisk hadde møtt en dystrere skjebne og blitt spredd for alle involler utover deler av noe som jeg mener kan kobles til norskehavet. De var glade. Henrykte over disse fiskers vrede. Du vet, en manns (fisks) vrede er en annen manns (måkes) glede. En manns død er en annen manns brød. Jeg pustet inn. Kjente lungene fylles med livskvalitet, ren luksus i O2-format.. ikke «eksosogbetonghelvetteO2-form». 855437_10200250780368653_325321836_o 729335_10200250780008644_432471787_o 729887_10200250778888616_1821183736_oAvsluttet dette fredags døgn med vakre toner under et fullsatt tak. Et rom fyllt med stor entusiasme fra et henrykt folk som sang med, idet sjefen sjøl sang om Hjerteknusere og at 7 bøtter tårer er nok. Beatrice må forstå. Hun gjorde nok det etter denne kvelden. Violeta skal ikke drikke mer vodka, og vi suste alle  avgårde langs bakken mens vi knuste tusen dråper regn. Det var ingen nåde. Vi var i ett med verden. Vi var verden! Det var her verden var. Alt annet ble irrelevant og ubetydelig. Vi døde i fellesskap og lyset sloknet under en begravelsespolka. Men udødelig som vi og kvelden med, var.. brakte døden oss videre mot mer liv. Liv over pilsing og konversering. Konversering over alt fra himmel til det motsatte.. For min del ble det nok en god del trøndersk internhumor overfor uforstående franskmenn og småforvirra asiatere, og tørre vitser.. men jeg skylder på mangelen av regn. Vi knuste jo de tusen dråper, og med det må de ansvarlige smake de bitre konsekvensene.728488_10200252841740186_1541479915_o 852089_10200252652215448_152590703_o 852003_10200252589453879_1049175452_o

Nå stod jeg der, heislyset viste tallet 11. og tiden var inne for å krysse.. ta steget fra sjakt til fast etasje. Lukten fra saltvann ble brått lukten av muggen betongluft, og utsikten var ikke lenger det vakre landskapet, men vegger med kjønnsdeler skrevet i svart av sprit. Var ikke lenger i ett med verden, men i ett med Grønland. Noe snevere.. Trangere.. grønnere. Grønnere pga mugg? Grønnere pga mugg. Neida, Oslo er koslig det.. Men angrer ikke på en helg i Stavanger. Ikke noe Stav-anger! Gode minner absorberes videre i trange 10kvm over en lunken kopp med gammel te fra før helgen. Men 10 kvm og gammel te føles ikke lenger like ille når en vet en har muligheten til å søke ly hos gode venner i slike omgivelser. Takker NSB og SAS for å gi meg muligheten til å tidvis flykte for å søke friskluft og tørre brostener. For å gi meg muligheten til å huske at det er mulig å spille annet enn sigøynermoll på trekkbare instrumenter. For å beskue kjekke amerikanere i svart dress. Nei, i natt skal jeg sove godt! Og drømme om menn i oljebransjen.. menn i olje. Nei, god natt! Sier ikke mer nå.. kanskje i morgen.nruabH

Hilsen Nilsen

Mia Gundersen på homsebar, Nordstoga leker NISSe og Phil T Rich vinner Urørt!

Nilsen har nok en gang inntatt hverdagen i Oslo by, og gamle rutiner (i den grad hverdagen egentlig er så rutinert for min del..) dreies i gang, som mus i mølle! Dagene fylles med hyppig øving, musisering og pilsing – slik som en musikers liv skal være. En utprøvelse for lever og lefser. Ja, for det fikk jeg så fint bekreftet i går da jeg og et par blad venner var ute og agerte over litt karaoke på «London», en av byens skeivere barer, etter et par latterfremkallende timer på improvisasjonsteater. Kjempekoslig sted, må sies! Over en gin&tonic spottet vi kjapt Mia Gundersen i full valur (vanskelig å unngå, egentlig), ikledd militærbukse, og nokså «på´n» med ølen godt grepet i neveparti med en smule ustødig ganglag. Godt å se at de travle også koser seg innimellom. Odd Nordstoga derimot var nok ikke ute i går. Som den seriøse musiker han tenderer til å være, steppet han heller opp med friskt mot i minne og prekte litt for motivasjonsmating for oss gryende og håpefulle på NISS. Fantastisk mann, det må jeg være ærlig å innrømme, etter å ha absorbert dagens opptjente inntrykk. En mann med mye fornuftig på hjertet og inspirerende ord for en sjel som ønsker å følge hans modige fotspor inn i en verden av musikk. NU3qda

I tillegg til å snakke dro dette herlige vedkommende av noen toner på både piano og gitar. Satte liksom prikken over i´en underveis i et ellers så givende foredrag. Om du ikke har hørt mye av ham (noe jeg vil tro du har) vil jeg anbefale å sjekke ut musikken. Bl.a har han denne vakre låten..

Sånn ellers skal jeg ikke begi med ut på meterlange noveller i dag. Men før jeg «legger på» vil jeg benytte muligheten til å gratulere no par flinke gutter i klassen som i kveld har dradd i land seier i Urørt-finalen som ble avholdt på Samfundet i Norges vakreste by, Trondheim! BAWSSelveste Phil T. Rich har vunnet årets Urørtkonkurranse, og med ham følger BAWS-teamet og the BAWS-band! Disse gutta leverer forrykende show det spruter gnister av, og har du ikke fått dem med deg, er det jaggu på tide og sjekke ut disse også! Helt klart! Phil T. Rich vinner Urørt 2013!  urortnett1philtrich

I helga har jeg grodd bart

I helga har jeg tillatt meg å gro bart, til tross for at det strider imot all fornuft og logikk med tanke på østrogenbeholdningen innefor hudflisa og hvilke organer jeg bærer på. bartbartogmerebartJeg har ikke tatt i høvveln for fem flate øre, heller ikke for seks runde.. for jeg har vært i barteland, der skinnvest bekler de innfødte som daglig hverdagsuniform. Der Bjarne Brøndbo briljerer med stor bravur og heftig vibrato på samtlige radiofrekvenser, med smålige avbrekk fra Chand og Åge Aleksandersen. Der rånebilmiljø og hjemmebrentprosenten er hverdagsproblematikken, og episoder om knivstikking og skyteepisoder er historier og vage myter forbeholdt nyhetskanalen, den kanalen vi aldri ser på.. fordi MGP gikk på NRK1. Denne barten skulle jeg tatt bilde av, men desverre så vises den dårlig på kamera. Ikke fordi den eneste linsa jeg har tilgjengelig bor inne i mac´skjermen min, og fordi den er av tvilsom kvalitet sammenliknet med nyere Canoner som skyter vilt rundt seg med stor fortjeneste.. Men fordi en skulle trenge mikroskop for å lete frem potensielle proteinkjeder over leppepartiet mitt. Ja, jeg har latt det gro.. Men det kommer lite til tross, og glad er jeg for det – for hvilken kar skulle finne seg i å innlede partnerskap og gjøre meg til en gift kvinne om det skulle stikke på vedkommendes lepper den dag jeg stod ved alteret for å inngå løfter? Nei, det hadde ikke vært store stasen. Så egentlig skal jeg ikke klage! Gjør heller ikke det. Er det noe jeg kunne finne meg i å klage over, så er det enten kulturpolitiske holdninger til høyrerettede politikere, eller det faktum at mjølkesjokoladen til Freia har blitt så dyr at det ikke engang rekker med den grønne papirlappen for å passere kassadama på lovlig vis. Ikke er jeg av typen som setter nasking høyt heller, så hva i all verdens rike og navn skal en gjøra da? Ta opp den rosa? Nei, da blir det småpenger til gode, og de klirrer for mye i veska når jeg går.. fanger andre menneskers oppmerksomhet i forbipasseringers vrede. Og i følgelige øyeblikk kommer de da til å tenke, «ja, se der går hun som nettopp har spretta en heeeel hundrelapp for å cashe´ut tooo svææære plater med sjokolade. Hun som kommer til å utvikle diabetes type 2 i ung alder, få gusten hud og måtte søke behovet for å tilkalle brandbil og utfluktsmuligheter gjennom ruta i ellevte etasje på Anker, fordi døra ble for smal og fysikken ikke klarte å bære all sjokoladen som satt seg på hofta!» Og ikke kan jeg bruke visakortet heller, for da står det liksom loggført på nett, til spott og spe for alle hos Jernbanepersonalets bank og forsikring, og da blir det flaut å være kunde etterhvert. Ihvertfall om man er av typen som tidvis må ta kontakt og gjøre seg til kjenne for de ansatte. Nei, et sånt et ansikt vil jeg ikke ha.. derfor blir også knappe halvkiloen med sjokkis erstatta med frustrasjon over nevnte situasjon. Når jeg tenker meg om så er det kanskje ikke så ille alikevel.. Sånn.. rent helsemessig? Nei, forresten.. Mei opp prisene! Topp stemning! Jeg vil leve lenge og ha muligheten til å ta heis ut av boligblokka. 🙂

Lite har det med å gjøre at jeg nå befinner meg i et gult skinnsete på komfortavdelingen i et rødmalt signaturtog på Dovrebanen, trillende i retning hovedstaden, altså Oslo. Passerte nettopp et mørkbelagt Hamar, og kroppen min ivrer ivert etter å sprette opp av dette gule skinnet for å labbe opp mot det grønne land (ironisk nok, siden det egentlig er malt i betong og skinner med en grålig utstråling bak en tåke av asfaltstøv, opplyst av blinkende trafikklys i røde, gule og grønne farger.) Helgens bravurer er overstått. Både synging og dommerier. For første gang satt jeg planta bak kakefat, kaffekanner og alskens herligheter bak et senterplassert bord foran mange titalls UKM-deltagere, med klørne kvesset, klar for å leke selektiv over redde små barn. Maktesløse ofre. Selv har jeg stått på den scenen uttallige ganger, og vet hvordan det føles å ha dommernes øyne klistret på deg, på let etter feil og flauser som kan felle deg. Her sammen med min daværende kompanjong, Jens Sørmeland, under fylkesmønstringa, pååå jodlern med publikum på klappern! Stor stemning! ukmlalalaukmmegogjenskkkkkojojojojMen NÅ var det altså på tide å prøve å se det hele fra en annen vinkel. Som d-d-d-dommer!! ukmdommer

For de over middels interesserte ligger det bilder fra mønstringa hier –> Bilder fra UKM Skaun 2013  Voi voi!

Med konserter i boks og dømming i UKM overstått vender jeg tilbake mot institutter for scene og studio med friskt mot i sinne, klar for tomme kjøleskap og klaustrofobiske tendenser på en hybel. En hybel som tidvis føles like liten som verdigheten til Armstrong etter innrømte doperier.  En hybel som matcher mitt behov for rom like dårlig som en kipa dekker en jødisk manns skallede hode. Der er det ikke mer pusterom enn i kondomdressen til Petter Northug. Nå kan det forsåvidt hende at den karen liker det litt trangere og mer intimt enn meg. Ikke at jeg har spurt´n om det, men det lyder ikke til at han klager på det. Der går det mer i klaging på mangel på utfordring i skirenn som minner om det jeg kunne gjennomføre på barneskolenivå, på påtvingte idrettsdager der kvikklunsjen lokket mer enn svette basketak og stavsprang oppover snøbedekte bakketopper med dårlig gli under fotsålen. Hva var det han kalte det igjen.. Barneskirenn? Uansett, jeg overlever. En rumener skulle slått meg hardt i skallen om han/hun så at jeg klagde på mine tilstander. Igjen, så er det vel dårlig med internettforbindelse og blogglesing i deres gårder, så problemet er ikke tilstedeværende for mitt vedkommende. Og norsk som jenta er er, velger jeg å utfylle min daglige kvote på klaging for å kunne forbeholde meg retten til å kalle meg en ekte nordmann.

Men det å gro bart.. jeg lurte… gir det bedre forutsetninger for å kunne bli konduktør? Du forstår, om det blir høyrestyrt regjering med Siv Jensenflensen som kongen på haugen ved neste stortingsvalg, må jeg vurdere et annet yrke enn ett som er kulturrettet (siden hun og hennes undersåtte er allergisk mot kulturstøtte og ønsker alle kunstnersjeler død og fordervelse). Da var alternativet konduktør hos NSB, norske statsBarter. Har blitt så mye toging i det siste, at jeg begynner liksom å føle meg hjemme på skinnene.. Med dette sier jeg takk for meg tror jeg.. blir så mye tekst etterhvert her :S

Hilsen Nilsen